Alf Prøysen (1914–1970)

In a little town high up in the mountains, where the people tended to forget things, all at once and all together, the holiday of Christmas drew near, but no preparations had been made. Then one little girl, convinced that everyone was forgetting something, something to do with trees, suddenly remembered that it was Christmas time. Raising the traditional pole outside her house, with seed for the birds, the girl reminded the townsfolk of what time of year it was, and soon holiday preparations were in full swing...

Originally published in Norwegian in 1958 as Bygda som glömte at det var jul, and translated and adapted for American children in 1961 by Kay Ware and Lucille Sutherland, The Town That Forgot it Was Christmas is the second Christmas picture book I have read from celebrated Norwegian children's author Alf Prøysen, following upon his charming Christmas Eve at Santa's. The story is a humorous one, full of silly fun—one feels that there is a hat tip here to the folkloric trope of the village of fools—while the accompanying artwork from Nils Stödberg, done in a realistic style, is also very entertaining. Recommended to picture book readers looking for Christmas stories with a silly sense of humor, and a heartwarming, somewhat old-fashioned feeling.… (més)

Historia i seg sjølv -- ein rev som vil lage sirkusførestilling med dei unge dyra i den lokale skogsskulen, og to slemme mennesker som vil bortføre dyr for å vise dei fram i sitt eige sirkus -- er heilt grei. Det er ein del lun humor, Mikkel er slu, skurkane er passe latterlege, dyrebarna er barn, lærarkråka er velmeinande. Det som gjer 'Sirkusb Mikkelikski' litt minneverdig er den sjenerte, inneslutta og håplaust forelska hovudpersonen, vesle Bolla Pinnsvin. Hjelpesløysa ein kjenner på hennar vegne, særleg når alt ho forsøker får utenkte, gale konsekvensar, er hjarteskjerande. Prøysen gjer ein fabelaktig jobb med å late lesaren sjå -- utan å aldri heilt sei -- kva som rører seg inni Bolla, og trossar barneboksjangeren ved å ikkje gi ho ein lettvint, urealistisk lukkeleg slutt (sjølv om hovudhistoria i boka så klart har ein slik).

Boka som heilskap gløymer eg nok fort, som vaksen lesar utan nostalgisk forhold til noko i den -- men akkurat det mentale biletet av Bolla som glad strevar seg av garde med skulekritet for at alle skal like ho att, medan kritet blir øydelagt på skogsbotnen og lagar spor slemmingane kan følgje, det kjem til å sitje med meg ei stund.… (més)