Il triangolo più famoso della storia del cinema. La vita di due amici viene folgorata dall'incontro con Catherine. (fonte: Wikipedia)

Parigi, attorno al 1912. Il tedesco Jules e il francese Jim sono diventati amici inseparabili uniti dalla passione per la letteratura e le lingue e per le donne (che Jim presenta all'inesperto amico). Un giorno vengono colpiti dall'immagine della testa di una statua dal sorriso enigmatico. Incontreranno Catherine, che le somiglia molto. Jules ne è attratto e avverte Jim che non vuole condividerla con lui. L'amico si ritrae ma, dopo il conflitto che li impegna su fronti opposti, i due si ritrovano. Ora la coppia vive in campagna ed è nata una bambina, Sabine. Ma Catherine non ama più Jules e a questo punto Jim può ammettere anche con se stesso l'attrazione che ha sempre provato per lei. Jules è pronto ad accettare la situazione.

Jules ja Jim (ransk. Jules et Jim, Suomessa myös nimellä Jules ja Jim – rakkauden hymy) on François Truffaut’n ohjaama ranskalainen draamaelokuva vuodelta 1962. Se perustuu Henri-Pierre Rochén samannimiseen romaaniin.
Jules ja Jim oli Truffaut’n kolmas elokuva ja sitä pidetään yhtenä hänen parhaista ja rakastetuimmista elokuvistaan. Se oli myös ranskalaisen elokuvan uuden aallon merkittävimpiä elokuvia
Rochén omaelämäkerralliseen esikoisromaaniin perustuvassa elokuvassa eletään ensimmäistä maailmansotaa edeltäviä ja sen jälkeisiä vuosia (1912–1932). Kaksi nuori miestä, saksanjuutalainen Jules (Oskar Werner) ja ranskalainen Jim (Henri Serre) tapaavat Pariisissa vuonna 1912, ystävystyvät kauniin ja vapaamielisen Catherinen (Jeanne Moreau) kanssa ja rakastuvat häneen molemmat. Jules avioituu Catherinen kanssa, mutta sodan jälkeen heidän liittonsa kariutuu ja Jim tulee uudestaan kuvioihin, traagisin seurauksin...(Wiki: https://fi.wikipedia.org/wiki/Jules_ja_Jim)

In Paris, before WWI, two friends, Jules (Austrian) and Jim (French) fall in love with the same woman, Catherine. But Catherine loves and marries Jules. After the war, when they meet again in Germany, Catherine starts to love Jim... This is the story of three people in love, a love which does not affect their friendship, and about how their relationship evolves with the years.

Jules og Jim er bestevenner i ordets egentlige forstand. De deler nemlig ALT med hverandre! Dikt de har skrevet, sine innerste tanker, den siste sigaretten …. Men at de også skulle komme til å dele sin store kjærlighet, hadde de vel neppe trodd.

Begge faller nemlig for den livsbejaende, vakre Catherine. Hun er som et friskt pust i livet deres, og dersom ikke omstendighetene hadde splittet dem i noen år, ville dette trekantkløveret antakelig ha fortsatt å henge sammen i det uendelige. Men så kommer første verdenskrig, og Jim og Jules havner på hver sin side av krigen; Jim på den franske siden og Jules på den tyske. Nokså tilfeldig blir det Jim som gifter seg med Catherine.

Catherine er imidlertid ingen enkel kvinne å leve sammen med. Hvis hun ikke til enhver tid føler seg dyrket og intenst elsket, stikker hun av for å finne dette andre steder. Selv ikke det forhold at hun og Jules har fått en nydelig datter, forhindrer at hun stikker av med andre elskere i perioder. Jules har for lengst avfunnet seg med dette, samtidig som han intenst håper at Catherine ikke skal forlate ham. Han lager derfor ikke noe nummer av at kona stikker av med andre og er utro etter noter.

Da Jim noen år senere dukker opp i livet deres, forrykkes den skjøre balansen mellom ektefellene atter en gang. Spørsmålet denne gangen er om Catherine lar det bli med en flørt med Jim, eller om hun ønsker noe mer …

Denne franske svart-hvitt-filmen ble innspilt i 1962. Temaet i filmen er egentlig lite originalt, men var det kanskje den gangen filmen ble innspilt? Så hva er det som likevel gjør at filmen opplevdes veldig spesiell? Kanskje var det aller mest den intenst sterke utstrålingen til skuespillerinnen Jeanne Moreau som bar hele filmen? Hun er så til de grader seg selv nok, og plukker fritt av høydepunktene som livet byr henne – selv om det koster ektemannen hennes den lykke han hadde drømt om å få oppleve nettopp med henne … I stedet må han nøye seg med smuler av lykke etter som årene går. For Catherine fascinerer og fascineres av den ene mannen etter den andre, uimotståelig som hun oppleves for alle som kommer i hennes vei. Men blir forholdene for ”satt”, ja da kunne de være sikre på at det bare var spørsmål om tid før hun igjen bare stakk … evig og alltid på jakt etter det hun trodde var kjærligheten. Noe av det jeg opplevde som mest sjarmerende med filmen, var fortellerstemmen i bakgrunnen.

Jeg synes filmen fortjener terningkast fire. Tiden har gått litt fra dette dramaet, men filmen er absolutt severdig!

Filmen er omtalt i ”1001 filmer du må se før du dør”. ( )